Kreftrehabilitering, for hvem, hvor og hvorfor?

En  tsunami av kreftoverlevere med seneffekter» var tittelen på en kronikk skrevet av Overlege Frode Skanke ved LHL-klinikken Røros og publisert i Adresseavisen 21/2 då.

Kronikken omhandlet de utfordringer man står overfor i forhold til en raskt voksende gruppe av langtidsoverlevere med seneffekter.

Frode Skanke. Medisinskfaglig ansvarlig overlege LHL-klinikkene Røros.

Helsedirektoratet har nylig utgitt en rapport som omhandler seneffekter etter kreftsykdom. Moderne kreftdiagnostikk og behandling har gitt en betydelig bedre overlevelse. I dag lever 6 av 10 kreftpasienter minst 5 år etter at kreftdiagnosen ble stilt.

Medaljens bakside er at både kreftsykdom og behandling kan gi seneffekter med betydning for livskvalitet og funksjonsevne, inklusive arbeidsevne. Spennvidden er stor fra hjerte-/lungeaffeksjon til fatigue og angst/depresjon. Det kreves tid og ressurser for å kartlegge hele sykdomsbildet og ikke minst for å se mennesket bak symptomene. Har vårt moderne helsevesen nok tid og ressurser til denne kartleggingen, og ikke minst til å stille det helt sentrale spørsmålet: «Hvordan har du det, egentlig «?…

Bakgrunnen for denne kronikken er å sette fokus på de utfordringer man står overfor når det gjelder en gruppe pasienter som vil øke i årene som kommer. Det er i dag sterkt fokus på hvordan risiko kan reduseres under behandlingen og det etableres poliklinikker for seneffekter i de fleste regioner . Strategien er å forebygge der det er mulig, i tillegg til å gi et tilbud til de som allerede er rammet. Omlag 75% av de som gjennomgår kreftsykdom og behandling klarer å restituere seg over tid på egen hånd eller ved enkle tiltak. Men hvor og hvordan skal de som trenger «noe mer» ivaretas når antallet vil øke i tillegg ?

LHL-klinikkene Røros driver i dag en institusjon hvor etterspørselen om rehabilitering etter kreftsykdom har økt sterkt de siste årene. Definisjonen av rehabilitering ,som LHL-klinikkene Røros skal jobbe etter, stiller krav til kartlegging og gode rehabiliteringsprogram. Det sentrale er pasientens egne mål, og hovedfokus skal være på hvordan man kan oppnå disse under og etter avsluttet rehabiliteringsopphold. Dette krever faglig kompetanse og tydelige råd, og så må disse avstemmes mot pasientens personlige mål.

Denne kronikken skal ikke primært handle om tilbudet ved LHL-klinikkene Røros eller ved tilsvarende institusjoner. Dette handler om hvordan vi samlet skal møte den skisserte utfordringen. Det må utarbeides kriterier for seleksjon til dag og døgnbasert rehabilitering i samarbeid med fastleger, sykehusleger og annet helsepersonell. En erfaring er at sykepleiere ofte har fokus på behov for rehabilitering og at de ofte initierer henvisning fra lege.

Det er i dag utarbeidet gode nasjonale handlingsprogram for hvordan de enkelte kreftformene skal behandles. En pasient sa så treffende: «Dere har nasjonale retningslinjer for å» bryte oss ned, men har dere det samme for å bygge oss opp igjen?» Så langt er svaret nei. Dette haster!

I mellomtiden skal Kreftforeningen ha ros for initiativ til kreftkoordinatorer, temakafeer og Vardesentra blant mye annet i deres arbeid for kreftpasienter. Så må vi ikke glemme kreftpasientene i de» grisgrendte strøk av landet» og styrke tilbudet om kreftsykepleiere/-koordinatorer.

LHL-klinikkene Røros er nettopp tildelt betydelige forskningsmidler gjennom Brystkreftforeningen og Kreftforeningens Rosa Sløyfeaksjon, noe vi er takknemlige for. Økt forskning på området kreftrehabilitering er meget viktig fremover, blant annet for å vise hvem som trenger hva, hvor og hvorfor.

Seksjon lindrende behandling ved Kreftklinikken, St. Olavs Hospital, har vært landsledende med tanke på oppbygging av et godt tilbud for kreftpasienter i livets sluttfase både i sykehus og i primærhelsetjenesten. For disse pasientene handler det om siste del av «den vanskelige veien». Mange kommuner har klart å styrke kompetanse i lindrende behandling og gir god omsorg til disse kreftpasientene. Dette viktige arbeidet må videreføres. Samtidig er kanskje tiden inne til å ha økt fokus på den første delen av veien, som for mange også er vanskelig. Det er den del av veien som starter ved diagnose eller kanskje den dagen man er «ferdigbehandlet». Noen har beskrevet kreftbehandling som en togreise hvor stoppestedene er alle avtalene med behandling Så kommer man til endestasjonen hvor man skal stå av og klare seg selv. Hvem er der da, og hva har man i bagasjen?

De deltakerne som kommer til oss på Røros forteller ofte den samme historien. De har møtt en livstruende diagnose, vært utfordret på eksistensielle spørsmål og har vært igjennom komplisert og krevende behandling. De har møtt dedikerte kreftleger med stor kompetanse, men nok ikke møtt den samme hver gang… I møte med travelheten har noen også holdt tilbake de viktige spørsmålene. Den raske medisinske utviklingen bidrar til at spesialister vil bli enda mer spesialister. Travelheten i helsevesenet virker ikke å avta.

Ved enden av behandlingsforløpet vil det stå mennesker med ulik grad av udekkede behov. Behovene bør avdekkes i løpet av dette forløpet, tilbud om dag- og døgnbaserte tilbud må gjøres kjent og tilbudene må styrkes på alle nivåer. Det kreves politisk erkjennelse av den utfordringen vi står overfor, en overordnet plan og økonomisk satsing. Rehabilitering i kommunal regi er neppe et satsingsområde når strenge prioriteringer må gjøres. Jeg tror ikke det vil skje en styrking av kommunal rehabilitering før det kommer en sterkere sentral styring gjennom øremerkede midler.

En anerkjent kreftlege sa i et foredrag at det kommer en tsunami av kreftoverlevere med seneffekter.

Er vi klar til å møte denne bølgen på alle nivåer?